Verdens Øye

Moiraine tok et sølvkrus fra en av tjenerne. «Ingtar synes å tro at dere vil slå tilbake denne trusselen som dere har slått tilbake mange andre opp gjennom årene.»

«Aes Sedai,» sa Agelmar tørt, «om Ingtar så måtte ri alene til Tarwins Kløft, ville han likevel påstå at Trollokene kom til å bli jaget tilbake enda en gang. Han er nesten hovmodig nok til å tro han kunne gjøre det alene.»

«Denne gangen er han ikke så sikker som du tror, Agelmar.» Vokteren hadde et krus i hånden, men han drakk ikke. «Hvor ille er det?»

Agelmar nølte før han trakk frem et kart fra rotet på bordet. Han stirret et øyeblikk fraværende på kartet, så slengte han det vekk. «Når vi rir til Kløften,» sa han stille, «vil folk bli sendt sørover til Fal Moran. Kanskje hovedstaden vil klare seg. Fred, den må klare seg. Noe må klare seg.»

«Så ille?» sa Lan. Agelmar nikket oppgitt.

Rand vekslet bekymrede blikk med Matt og Perrin. Det var nærliggende å tro at Trollokene som samlet seg i Pestlandet, var ute etter ham, etter dem. Agelmar fortsatte dystert.

«Kandor, Arafel, Saldaea – Trollokene har herjet der i hele vinter. Slikt har ikke skjedd siden Trollok-krigene. De har aldri herjet så vilt og med så store styrker, og så voldsomt. Kongene og rådene tror at en stor angrepsstyrke snart rykker ut fra Pestlandet, og alle landene ved grensen tror den er på vei mot dem. Ingen av speiderne deres og ingen Voktere melder om at Trolloker samler seg utenfor deres grenser, men de tror det, og ingen våger å sende krigsmenn til andre steder. Folk hvisker at verden står på randen av undergang, og at Den Mørkeste er løs igjen. Shienar må ri alene til Tarwins Kløft, og der vil det stå ti Trolloker mot hver av oss. Minst. Det kan bli den siste Samling av Lansene.

Lan – nei! – Dai Shan, for du er en Kronet Krigsherre av Malkier hva du enn sier. Dai Shan, Den Gylne Tranes banner vaiende over fortroppen ville sette mot i hjertene på menn som vet at de rir nordover for å dø. Ordet vil spre seg som ild i tørt gress. Selv om kongene har bedt dem holde seg der de er, vil det komme lanseryttere fra Arafel og Kandor og til og med fra Saldaea. Selv om de ikke vil nå frem tidsnok til å stå sammen med oss i Kløften, kan de komme tidsnok til å redde Shienar.»

Lan stirret ned i vinen. Ansiktet forandret seg ikke, men vinen skvalpet over hånden, og han klemte sølvkruset sammen. En tjener tok det ødelagte kruset og tørket Vokterens hånd med en klut; en annen stakk et nytt drikkekrus i hånden hans. Det lot ikke til at Lan la merke til det. «Jeg kan ikke!» hvisket han hest. Da han løftet hodet, brant de blå øynene med en heftig ild, men stemmen var uttrykksløs og rolig igjen. «Jeg er Vokter, Agelmar.» Det skarpe blikket gled over Rand og Matt og Perrin til Moiraine. «Ved morgengry rir jeg til Pestlandet.»

Agelmar sukket tungt. «Moiraine Sedai, vil ikke du i det minste komme? En Aes Sedai kan ha avgjørende betydning.»

«Jeg kan ikke, Fyrst Agelmar.» Moiraine virket bekymret. «Det er i sannhet en krig som må utkjempes, og det er ikke tilfeldig at Trollokene samler seg over Shienar. Men vår krig, krigen mot Den Mørkeste, må foregå i Pestlandet, ved Verdensøyet. Dere må kjempe deres krig, og vi vår.»

«Du kan ikke påstå at han er løs!» Den urokkelige Agelmar var rystet, men Moiraine ristet raskt på hodet.

«Ikke ennå. Hvis vi vinner slaget ved Verdensøyet, vil han kanskje aldri mer komme seg løs.»

«Men kan du finne Øyet, Aes Sedai? Hvis det er det som må til for å holde Den Mørkeste bundet, kunne vi like gjerne vært døde alle sammen. Mange har forsøkt og mislykkes.»

«Jeg kan finne det, Fyrst Agelmar. Alt håp er ennå ikke ute.»

Agelmar gransket henne og de andre. Han virket forundret over Nynaeve og Egwene; de landsens klærne deres sto i skarp kontrast til Moiraines silkekjole, selv om alle var skitne etter reisen. «Er de også Aes Sedaier?» spurte han tvilende. Da Moiraine ristet på hodet, virket han enda mer forundret. Blikket gled over de unge mennene fra Emondsmark, stoppet ved Rand og streifet det rødkledde sverdet ved hoften. «Du har med deg noen underlige livvakter, Aes Sedai. Bare én stridsmann.» Han kastet et blikk på Perrin og øksa ved hoften. «Kanskje to. Men de er ikke stort mer enn guttunger. La meg sende med deg noen menn. Hundre lanser mer eller mindre vil ikke gjøre noen forskjell i Kløften, men du trenger mer enn en Vokter og tre gutter. Og to kvinner vil ikke være til hjelp, med mindre de er forkledde Aielkvinner. Pestlandet er verre enn vanlig i år. Det – rører på seg.»

«Hundre lanser er for mange,» sa Lan, «og tusen er ikke nok. Jo større følge vi tar med oss inn i Pestlandet, jo større sjanse er det for at vi vil tiltrekke oss oppmerksomhet. Vi må nå Øyet uten kamp, hvis vi kan. Du vet at utfallet nesten er gitt hvis Trollokene får kjempe innenfor Pestlandet.»

Agelmar nikket dystert, men nektet å gi opp. «Javel, færre da. Selv ti gode menn vil gi dere bedre mulighet til å føre Moiraine Sedai og de to kvinnene trygt frem til Den Grønne Mannen. Det er bedre enn bare disse unge karene.»