Verdens Øye

Lain døde på Askeslettene sammen med de fleste som fulgte ham, menn Malkier ikke hadde råd til å miste. Breyan la skylden på kongen. Hun sa at selv Shayol Ghul ville ha falt hvis bare al’Akir hadde sendt resten av Malkier nordover sammen med hennes mann. Som hevn konspirerte hun med Cowin Gemallan, kalt Cowin Godhjerte, for at hennes sønn Isam skulle komme på tronen. Denne Godhjerte var en av storfyrstene, og folk elsket ham nesten like mye som al’Akir. Da storfyrstene la sine staver på kongesteinen for å velge konge, var det bare to staver som skilte ham fra Akir. Hvis to menn hadde lagt en annen farge på steinen, ville han ha sittet på tronen i stedet, og det glemte han aldri. Cowin og Breyan rensket grenseborgene i Pestlandet for soldater og flyttet dem for å erobre De Syv Tårn.

Men Cowins sjalusi stakk dypere.» Forakten farget Agelmars stemme. «Helten Godhjerte, som fikk sine bedrifter priset i sanger i alle Grenselandene, var en Mørkefrende. Da grenseborgene var svekket, veltet Trollokene som en flodbølge inn i Malkier. Kong al’Akir og Lain kunne ha samlet landet; det hadde de gjort før. Men Lains ulykkelige skjebne på Askeslettene hadde rystet folket, og Trollokenes invasjon brøt ned motet og kampviljen hos altfor mange av mennene. Overmakten presset malkiererne inn i hjertet av landet.

Breyan flyktet sørover med sin nyfødte sønn Isam, men hun ble tatt igjen av Trolloker. Ingen vet hva som skjedde med dem, men man kan jo gjette. Jeg føler bare medlidenhet med gutten. Cowin Godhjertes forræderi ble avslørt, og han ble tatt til fange av den unge Jain Charin, som allerede da ble kalt Langsteg. Da Godhjerte ble ført i lenker til De Syv Tårn, ba storfyrstene om å få hodet hans på et langspyd. Men siden bare al’Akir og Lain hadde hatt en større plass i folks hjerter, valgte kongen å møte ham i tvekamp. Al’Akir gråt da han drepte Cowin. Noen sa at han gråt for en venn som hadde gitt seg selv til Skyggen, andre sa at han gråt for Malkier.» Fyrsten av Fal Dara ristet trist på hodet.

«Klokkene hadde slått sitt første slag for De Syv Tårns undergang. Det var ikke tid til å samle hjelp fra Shienar eller Arafel, og ikke håp om at Malkier kunne stå alene når fem tusen lanseryttere lå døde på Askeslettene, og festningene langs grensen var oversvømt av inntrengere.

Al’Akir og hans dronning, el’Leanna, fikk brakt Lans krybbe til seg. I spedbarnets hender la de sverdet til Malkiers konger, sverdet han bærer i dag. Våpenet ble laget av Aes Sedaiene under Krigen om Kraften, Krigen mot Skyggen som endte Legendenes Alder. De salvet hans hode med olje og ga ham navnet Dai Shan, en Kronet krigsherre. De vigslet ham til konge og sverget den eldgamle eden til Malkiers konger og dronninger i hans navn.» Angelmars ansikt hardnet. Han uttalte ordene som om også han en gang hadde sverget den eden, eller en som lignet: «Å jage Hjertedreper så lenge stein står og stål er hardt. Å verne Malkier mot Mørket så lenge det drypper en dråpe blod. Å hevne den helligdom som ikke lenger kan vernes.» Ordene ga gjenlyd i rommet.

«El’Leanna hengte en medaljong rundt halsen på sønnen som et minne. Spedbarnet ble svøpt av dronningen selv, og deretter overrakt til tyve utvalgte menn fra kongens livgarde, de beste sverdkjemperne, de mest dødbringende krigerne. Deres ordre: Å føre barnet til Fal Moran.

Så ledet al’Akir og el’Leanna malkiererne ut for å møte Skyggen en siste gang. Der døde de, ved Herots Pass, og Malkier døde, og De Syv Tårn ble lagt i ruiner. Shienar og Arafel og Kandor møtte Halvmennene og Trollokene ved Jehaans Trapp og slo dem tilbake, men ikke så langt tilbake som før. Mesteparten av Malkier forble i Trollokenes hender, og år etter år, fjerding etter fjerding, ble det oppslukt av Pestlandet.» Agelmar sukket tungt. Da han fortsatte, var det en trist stolthet i stemmen og øynene.

«Bare fem av livvaktene nådde Fal Moran i live, og alle var såret, men barnet var uskadd. Fra han begynte å gå, lærte de ham alt de kunne. Han fikk våpen når andre barn fikk leker, og han lærte å kjenne Pestlandet som andre kjenner sin mors hage. Eden som ble sverget over krybben, er etset inn i tankene hans. Det er ikke noe igjen å forsvare, men han kan hevne. Han fornekter sine titler, men i Grenselandene kalles han Den Ukronede. Hvis han noen gang hever Malkiers Gylne Trane, vil en hær samle seg under ham. Men han vil ikke lede menn i døden. I Pestlandet beiler han til døden som andre beiler til en kvinne, men han vil ikke lede andre til den.

Hvis dere må inn i Pestlandet, og dere bare er noen få, er ingen mann bedre skikket til å føre dere dit og få dere trygt ut igjen. Han er den beste Vokteren, og det betyr den beste av de beste. Dere kan like gjerne etterlate guttene her, slik at de kan få litt erfaring, og sette all deres lit til Fan. Pestlandet er ikke noe sted for uerfarne gutter.»